Vedrørende spillvold
I sin kommentar “Trening til ondskap” (Norge i Dag, 9.8) tar Anita Apelthun Sæle til orde for at en av forklaringene til at det som skjedde på Utøya er at krigsspill (sic!) er “trening i ondskap” og en mal i hvordan utføre voldelige handlinger. Dette ligner veldig mye på forklaringer som også har kommet i etterkant av andre ufyselige episoder, spesielt skoleskytingene på Columbine High School i 1999 og Virginia Tech University i 2007. Det interessante er at man alltid også forsøker å finne andre ting som man kan legge skyld på, både subkulturer, musikk og filmer.
Christopher J. Ferguson, voldsforsker på universitetet i Texas, har tidligere skrevet at i ettertid av slike hendelser blir folk naturligvis redde. Folk som er redde trenger å “sette morderen i bås”, å kategorisere han/hun i et desperat forsøk på å få svar på “Hvorfor?” og å kunne forutse slike hendelser seinere. For det føler man fører til trygghet.
Men Ferguson skriver, og har fått bekreftet av Secret Service, at den eneste faktoren som hjelper til med å forutse slike hendelser i forkant er faktiske trusler om hendelsen før den utføres. Dermed er alle slike forsøk på forklaring og båssetting dermed fånyttes.
Vi mennesker søker etter forklaringer på at slike hendelser skjer, men det fører kun til at vi begynner å lete etter de enkle tingene som vi kan peke på (les: spill), og dermed er man med på å unngå å stille morderen til ansvar, og i stedet peke fingre mot de som lager spill. Jeg mener at vi heller bør fokusere på stille terroristen til ansvar og lete etter årsaker på de rette stedene. Kun terroristen selv kan forklare hvorfor han valgte å drepe. Spill kan ikke være en faktor stor nok til å bli brukt som hoggestabb i denne saken.
Apelthun Sæle skriver også at “barn og unge i store deler av verden har slike spill som (…) underholdning.” Begge spillene som terroristen har henvist til i sitt manifest (og som er de eneste spillene vi dermed med sikkerhet vet at han har kjennskap til) er “World of Warcraft” og “Call of Duty”. Begge disse har en såkalt PEGI-merking. Denne merkingen finnes på coveret til spillet og viser til anbefalt aldersgrense og hva spillet inneholder. WoW sin merking viser til at spillet inneholder “non-realistic looking violence towards human and non-human characters”. Hvis barn og unge spiller dette uten foreldres veiledning eller kjennskap, og vi for et øyeblikk følger Apelthun Sæles argument om at spill er trening i å drepe, så vil jeg heller be henne om å peke fingre på foreldrene og be de passe bedre på barna sine.
Apelthun Sæle viser også til at spillvold ikke påvirker alle, kun de få som blir hekta på spill, de som spiller mer enn andre. Og de praktiserer også volden i det virkelige liv. Samtidig ymtes det frampå at denne ligningen også kan videreføres til pornofilmer som ved overbruk fører til at man utøver voldtekt. Alt dette uten å vise til noen som helst fakta, verken med tanke på forskning eller statistikk som kan vise til at dette er tilfelle. Det synes jeg er svakt og i beste fall villedende.
Apelthun Sæle skriver at spill alene ikke er årsaken til Utøya-massakren og det er jeg glad for at hun skriver. Jeg ønsker å tro at hun mener det, men leser man mellom linjene finner man fortsatt kun søken etter enkle svar på vanskelige spørsmål.
Du har noen veldig gode poenger her, og særlig ser vi stadig behovet for å finne en årsak for å roe angsten som treffer oss i slike situasjoner. Tanken på at ABB er en “hvem-som-helst” som gjør dette uten grunn betyr at det er sannsynlig at det kan skje igjen. Så vi får behov for å stemple han som et monster, et utskudd, eller en med veldig vanskelig oppvekst. Ok, så har han et anstrengt forhold til sin far (noe som strengt tatt er en forklarende faktor), men utover det sitter vi fortsatt igjen med at 20-30% av norges befolkning når som helst kan ta rifla fatt. Så da søker vi andre forklaringer, og nok en gang ble det spillene. Disse voldelige spillene som det virker utrolig at de fleste “skyterene” har spilt. “Det forklarer saken”, også har vi fortsatt igjen alle menn i den relativt store gruppen vi begynte med. La oss si 15 % av befolkningen (disse tallene er tatt delvis ut av det blå…)
Så mine poeng?
For det første har vi mennesker et behov for forklaring. For å ta tilbake kontrollen. Vi trenger at det som heter “perceived locus of control” er oss selv eller en ytre makt vi kan stole på. Derfor trenger vi enten å forstå, eller vi søker mot en god ytre makt, som vi ser ofte er kirken.
Er dette usunt og negativt? Jeg tror ikke det. Samtidig er det nødvendig at vi aksepterer at ondskapen eksisterer for å bekjempe den.
Men så gaming-poenget.
Gjør spill oss mer agressive? Er det negativt at så mange i dag, meg selv inkludert, spiller jevnlig eller til tider spill med realistisk vold som fremstilles med realistisk grafikk?
Vi vet ikke.
Den naturlige tanken er ja, slike spill gjør oss mer agressive og reduserer terskelen for voldelige handlinger gjennom at spill/virkelighet terskelen har blitt lavere. Men dette er et synspunkt, en forventning trukket ut av logikk, men ikke ut av forskning. For forskningen finnes ikke.
Forrige gode forsøk gjort på relasjonen mellom spill og vold ble gjort da det store spillet het “Dragonball”. Spillere som spilte Dragonball ble bare usignifikant mer agressive enn de som spilte kontrollspillet (som jeg mener var “Pong” fra Atari).
Så om det skal gjøres noe i denne saken etter den mørke 22. juli: Sett av penger til et forskningsprosjekt så vi kan forsøke å besvare spørsmålet.